«Mitt liv som hund»

«Mitt liv som hund» er en langfilm regissert av Lasse Hallstrøm. Filmen ble spilt inn i 1985 og har fått flere oscar-priser. Lasse Hallstrøm er en av Sveriges største film-regissører og står bak flere av de store filmene i Sverige. Filmen er basert på boken «Mitt liv som hund» skrevet av Reidar Jonsson i 1983. Boken er en slags selvbiografisk fortelling fra forfatterens barndom. Til tross for at filmen ble ble fort kjent og godt mottatt av publikum, er den ukjent for veldig mange. Så da dagen kom var det veldig mange som var spente og gledet seg til filmen.
Det er en interessant og morsom film, som tar for seg mange av daglige problemene som mange ungdommer blir utsatt for. Det er flere ting som kan være temaet her, men hovedtemaet vil jeg tro er det avgjørende skillet mellom barn og voksne mennesker.
Handlingen foregår på et lite sted i Sverige kalt Småland. Hovedpersonen, Ingemar, har nettopp flyttet inn hos onkelen sin og prøver å finne seg til rette på det nye stedet. I løpet av den tiden han tilbringer i Småland opplever han mye rart. Ingemar er en gutt som ofte roter seg opp i et eller annet, og må alene takle de problemene han står ovenfor. Han har sin egen måte å takle disse problemene på, og en av dem er å sammenligne sin egen situasjon med noen som har det verre. Tanken på at ting kunne vært mye verre er en trøst for han. Etterhvert får han seg nye venner, inkludert en jente som er bedre enn han i det meste. Disse to blir gode venner og tilbringer mye tid sammen. De lærer også å stole på hverandre, noe som fører dem enda nærmere hverandre.
Ingemar tenker også mye på moren sin, som er syk og sengeliggende. Han savner henne og ringer så ofte han kan. Et annet viktig tema i filmen er kjærlighet, som blir beskrevet på forskjellige måter mellom de forskjellige menneskene. Filmen hopper litt tilbake i tid og noen ganger får vi se hvordan livet var for Ingemar før moren ble syk. Ingemar er like glad i moren sin når hun er syk som da hun var frisk, men moren klarer ikke å gjengjelde denne kjærligheten lenger. Det vi ser i filmen er egentlig ganske typiske ting i veldig mange folk. En syk alene mor som sender barna sine hjemmefra fordi hun ikke kan passe på dem lenger.
Handlingen foregår i 1959, noe som tydelig påvirker måten filmen er lagd på. Klærne skuespillerne bruker og måten de snakker på er noen av de tingene som tyder på at det er en gammel film. Det er en trist stemning under store deler av filmen og bortsett fra de gangene filmen hopper tilbake i tid, er det bare triste og mørke farger som blir brukt. Men i tillegg til tristhet, tungsinn og tragedie er det en del humor og glede også. Forfatteren/regissøren blander dette sammen på en fin måte og det er en fin flyt under hele filmen. Det er stort sett vanlig bruk av kamera, med en god del bruk av både nærbilder og utklipp fra lang avstand.
Jeg likte filmen veldig godt fordi den tar for seg et aktuelt tema. Det er veldig mange ungdommer i dag som sliter med de samme problemene som Ingemar har. Når man lever et så hardt liv må man lære seg å leve med det, og gjøre det beste ut av situasjonen. For selv om det ser mørkt ut på enkelte steder er det fortsatt mulig å finne gleden i andre ting.