Her er en kort referat av intervjuet med Heidi Linde.

Skolen på lillehammer: den varer i 3 år. det er seks forskjellige linjer, inkludert manusforfatter. Liten skole med bare 36 elever. Det var slitsomt og vanskelig, men er glad for a ha gjort det.
Hva skjer etter skolen: Det er en jobb som kan gjøres hvor som helst, man trenger ikke mye utstyr, det holder med bare pc for eksempel. Men det er en jobb uten fast intekt, og man har heller ikke fast arbeidstid. Men man kan leve av det.
Hvordan bestemmes oppdraget: Noen ganger er det TVen som ringer deg, mens andre ganger må man ringe dit selv og presentere ideen sin. Det er bra at det varierer, at noen ganger for du bestemme selv og skrive det du har lyst til, mens andre ganger, når man ikke sitter med noen spesielt gode ideer, så får man oppgaven av noen andre.
Hvordan skal filmen se ut: Et film manus består av mye mer en bare replikker. Det kan være flere sider uten replikker med bare beskrivelser av andre ting. Da skriver man kort hvordan skuespillerne ser ut, eller hvilke omgivelser handlingen foregår i. Av og til for manusforfatterne si hvilke skuespillere de mener burde få de forskjellige rollene, men det er regissøren som har siste ordet.
Er det en godt betalt jobb: Det er en ganske godt betalt jobb egentlig. Men det er opp til hver enkelt hvor mye en vil tjene. Man kan komme på kontoret hver eneste dag og jobbe hvis man vil. Men det er ingen som sier noe om du ikke er der på tre dager. Det er noe man bestemmer selv.
Å skrive spillefilm: I over ett år nå har jeg jobbet med en spillefilm som skal være ferdig til sommer. Det tar vanligvis veldig lang tid å lage en spillefilm. Det er også en prosess som koster svært mye penger og derfor må alle detaljene være på plass.
Fra manus til film: Det er også noe som kan ta fryktelig lang tid. Selv de beste må skrive manus flere ganger før det er klart. Her gjelder det å være tålmodig og ikke miste motet. Hvis man skal være med i denne bransjen er det viktig å være tålmodig og ikke gi opp.
Om forholdet til karakterene: Selv om det bare er en person på papir før det blir en ordentlig skuespiller så blir man veldig godt kjent med dem gjennom manuset. Man begynner å forsvare dem og kjenner en slags kjærlighet for dem. På en måte finnes de jo på ordentlig, sånn som når man får en brev fra en leser som sier «dette kjente jeg meg igjen i» så de lever jo videre sånn sett.